Fredag og lørdag var dager da sjokknyhetene rullet inn over skjermen – hvor enn du snudde deg var det ny og tragisk informsjon vi fikk. Vi alle i hele landet, og ut over landegrensene gikk med de samme tankene i hodet. Det vi så og hørte var helt ubeskrivelig, og slett ikke til å fatte. Vi stilte oss og hverandre mange spørsmål – og det var ikke lett å finne svar.
Da den første nyheten om Regjeringskvartalet kom, var jeg utrolig glad for at eldstetøtta var kommet hjem fra Oslo. Ingen visste enda da hvem som hadde gjort det, eller om det var mer i vente. Sjokkerte var vi vitner til de enorme ødeleggelsene, og til fortvilte mennesker som dessverre hadde vært der akkurat da. Det er bra det var midt i fellesferien, slik at det ikke var enda fler som var på jobb.
Grusomhetene stoppet ikke der – det tok ikke lang tid før vi ble klare over hva som foregikk på Utøya. Det er ikke til å fatte…. Jeg la meg fredag kveld i den tro at det var 10 omkomne der. Sjokket var enormt da vi lørdag morgen våknet til nyhetene om at omfanget var så enormt mye større. Det er ikke mulig å holde tårene tilbake når man får slike nyheter.
Som AUF-medlem har eldstetøtta tidligere vært på Utøya. Jeg husker spenningen, gleden og forventningen over å skulle dra dit på sommerleir. Jeg husker de glade meldingene jeg fikk underveis, og for en stor, lykkelig opplevelse det hadde vært for henne å være der. Det er nok akkurat de samme følelsene alle årets ungdommer hadde også, bare at denne gangen fikk sommerleiren et tragisk utfall.
Naturlig nok kjenner hun mange av AUF’erne her i Trondheim, og en god kamerat av henne står på lista over savnede. Uvissheten har vært vond.
Jeg har vel, som de fleste andre, sett det aller meste av nyheter som har rullet over skjermen de siste dagene. Det er nesten så det er mer enn hva man klarer å ta inn over seg, men allikevel trekkes vi mot mediene som viser og forteller oss hva som skjer. Vi VIL vite, men på samme tid skulle vi ønske vi hadde sluppet å se og høre så mye.
I går deltok den nærmeste familien min og jeg på minnemarkering på Torvet, og vi gikk i minnemarsj for alle de berørte. Det var en sterk opplevelse å være der sammen med 20.000 andre. Regnet pøste ned, men det gjorde ingenting – regnet ble omtalt som tårer fra himmelen. Det var godt å delta.
Jeg syns det offentlige Norge har taklet dette på en fin og verdig måte, og de har også bidratt til at vi har stått sammen i fortvilelsen og sorgen. Alle er vi berørte av dette, noen mye mer enn andre – jeg håper at det etterhvert vil bli mulig å leve med dette, og at de som trenger det så lenge de trenger det, får den hjelp de har behov for.
Vi må alle tilbake til hverdagen igjen, men det føltes ikke rett for meg å skrive om håndarbeidssyssler riktig enda – ifht bloggen var det riktig for meg å skrive dette før jeg går tilbake til hverdagslige saker her.
Fortsett å ta vare på hverandre – varm klem fra Siv